Afroamerikansk historie

Landet for de frie og hjemmet til de modige har vært alt annet enn fritt for den afroamerikanske befolkningen.

Ledere for borgerrettighetsbevegelsen under marsjen fra Selma til Montgomery i 1965. Foto: Abernathy Family via National Park Service/Flickr: GPA Photo Archive. Public Domain.

Den amerikanske grunnloven som fulgte uavhengigheten den 4. juli 1776 er ofte ansett som et pionerarbeid i implementeringen av liberale verdier, men i lys av rettighetene til den afroamerikanske befolkningen førte hverken nasjonal uavhengighet eller grunnloven til frihet.

Den afroamerikanske historien og påfølgende kamp for frihet sies ofte å starte med en beretning fra kolonisten John Rolf. I august 1619 dokumenterte Rolf at «20 rare angolanere», kidnappet av portugisere, hadde ankommet Jamestown i den britiske kolonien Virginia. Sitatet og årstallet brukes ofte for å symbolosere starten på slaveriet i USA, men høyst sannsynlig startet dette grufulle kapittelet i amerikansk historie langt tidligere.

Økonomisk utnyttelse og sørstatene

Maleriet «The Old Plantation» av John Rose, ca. 1785-1795. Foto: Abby Aldrich Rockefeller Folk Art Museum (Offentlig eie).

På 1600-tallet fikk slaveriet fotfeste over hele landet, og historikere estimerer at mellom seks og syv millioner slaver ble tvangsflyttet til USA i løpet av 1700-tallet. Konsekvensene som fulgte tvangsflytting og kidnapping var enorme for de utsatte afrikanske områdene. Det afrikanske kontinentet ble tappet for sin mest verdifulle ressurs – de friskeste og flinkeste mennene og kvinnene – og de personlige lidelsene er nesten utenfor fatteevne. Dette systematiske menneskerettighetsbruddet var en sentral årsak, både økonomisk og sosialt, til dannelsen av dagens USA.

De afroamerikanske slavene spilte en særlig viktig, men ufrivillig, rolle i den økonomiske veksten til sørstatene. På 1600- og 1700-tallet arbeidet slaver primært på tobakk-, indigo-, og risplantasjer på sørkysten, men etter hvert ble slaveriet særlig sentralt i sørstatenes store bomull- og sukkerplantasjer.

Uavhengighet med bismak

Declaration of Independence (1819), av John Trumbull (Offentlig eie).

I andre halvdel av 1700-tallet økte tollsatsene i de britiske koloniene. Dette utløste frustrasjon og ledet etter hvert til kampen for uavhengighet fra Storbritannia. I 1775 ble det holdt en kontinental kongress som innsatte en midlertidig regjering for den amerikanske nasjonen og George Washington ble nasjonal hærleder. Den 4. juli 1776 fulgte uavhengighetserklæringen – en dato som siden er blitt USAs nasjonaldag. For den afroamerikanske befolkningen var imidlertid frihet fremdeles fjernt.

Etter uavhengigheten begynte mange amerikanere og tidligere kolonister, primært i nordstatene, å se likheter mellom undertrykkelsen av de afrikanske slavene med den undertrykkelsen de selv hadde opplevd fra britene. Selv om George Washington og Thomas Jefferson (begge slaveeiere) begynte å jobbe for å minimere slaveriet i den nydannede nasjonen, ble ikke slaveriet avskaffet i den amerikanske grunnloven.

 Arr etter at en afroamerikansk slave i Baton Rouge (Louisiana) ble mishandlet . Pisking var en vanlig form for mishandling. Foto: Scourged back by McPherson & Olive, 1863 (Offentlig eie).

Flere av nordstatene avskaffet slaveriet mot slutten av 1700-tallet, men i sør sto det fremdeles sterkt. Bomullsindustriens produksjonsnivå kunne kun opprettholdes ved slaveri, og historier om drap på slaver som prøvde å flykte er mange. Lynsjing var vanlig og i noen områder ble slaver drept og liket hengt ut som en advarsel til dem som ville flykte. I tillegg utarbeidet både sørstatene og den nasjonale kongressen lover som hindret utdanning, skolegang og organisering for slaver. I 1793 vedtok Kongressen «Fugitive Slave Act» som understrekte at det var kriminelt å hjelpe slaver å flykte.

Dred Scott

I nordstatene fortsatte motstanden mot slaveriet å øke, blant annet som følge av sørstatens brutale undertrykkelse. Aktivister i nord – mange av dem frie afroamerikanere – trosset Kongressen og hjalp slaver å flykte fra plantasjene i sør. Flukten gikk ofte mot nord via et løst nettverk av «trygge hjem» og blir omtalt som «The Underground Railroad».

Dred Scott. Foto: Schultze, Louis – Missouri History Museum, Wikimedia Commons (Offentlig eie)

I første halvdel av 1800-tallet forsøkte både slaver og aktivister å vinne frem via demokratiske kanaler. Forsøkene vant dog aldri frem, og «Dred Scott saken» er et av mange dystre historiske eksempler. I 1857 gikk den afroamerikanske slaven Dred Scott, den juridiske veien for å vinne frihet for seg og sin familie. Dommen fra USAs høyesterett fastslo at Scott, og alle andre mennesker med afrikansk opprinnelse, ikke hadde rett til statsborgerskap. Ifølge dommen var slaver å anse som eiendeler til slaveeierne, ikke borgere, og hadde dermed ikke engang rett til å få sin sak hørt.

Mens flertallet av høyesterettsdommerne håpet at dommen skulle være rådførende i slaverelaterte saker og understreke Kongressens makt, skapte saken heller raseri blant befolkningen. Dette var med å forsterke de politiske skillelinjene og fire år senere brøt det ut borgerkrig mellom nord- og sørstatene. Selv om president Lincolns antislaveri-syn var godt etablert, var hans hovedmotivasjon for krigen å bevare nasjonen. Slavespørsmålet var rett og slett ikke samlende nok.

Borgerkrig og starten på frihet

Slavemarked i Atlanta (Georgia) i 1864. Her ble afroamerikanske mennesker solgt. Foto: United States Library of Congress’s Prints and Photographs division (Offentlig eie)

Under borgerkrigen (1861-1865) kunne likevel ikke Lincoln unngå å ta stilling til det betente politiske spørsmålet. Den 1. januar 1863 gjorde USAs første republikanske president det offisielt: slaver i de ti statene som var i krig var fri. Belegget for Frigjøringsproklamasjonen var borgerkrigen og ble gjennomført ved å benytte seg av presidentens krigsmyndighet. Proklamasjonen ble ikke vedtatt som lov, gjorde ikke slaveri forbudt eller tidligere slaver til fullverdige borgere. Likevel ansees Lincolns proklamasjon som et av de første viktige stegene for afroamerikanernes frihet.

(…) all persons held as slaves within any State or designated part of a State, the people whereof shall then be in rebellion against the United States, shall be then, thenceforward, and forever free (…)
–  Frigjøringsproklamasjonen, 1863.

Etter nordstatenes seier i borgerkrigen ble slaveriet offisielt avskaffet i 1865. Statusen til frie afroamerikanere i sørstatens forble likevel uavklart. Da sørstatene gradvis reetablerte selvstyre etter borgerkrigen ble en rekke lover iverksatt for å redusere aktiviteten og rettighetene til den afroamerikanske befolkningen.

Afroamerikansk familie med fire generasjoner, alle tatt som slaver på Smith’s Plantasje i Beaufort (South Carolina) i 1862. Foto: Library of Congress Prints and Photographs Division, Timothy H. O’Sullivan photo 1862 (Offentlig eie)

Dette ble ikke godt tatt imot av president Johnson. I løpet av 1867 og 1868 utvidet han radikalt definisjonen av statsborgerskap i Grunnloven. Nå ble  «equal protection» lovet for de tidligere slavene. Kongressen krevde også at sørstatene skulle ratifisere endringer, samt innføre universell mannlig stemmerett, før de igjen kunne bli en del av Unionen. I 1870 fastslo Grunnloven at stemmeretten ikke kunne begrenses på bakgrunn av etnisitet, hudfarge eller om man tidligere hadde vært slave. Generelle borgerrettigheter ble dog ikke implementert.

«Jim Crow»

De nye rettighetene ble ikke møtt med jubelbrøl i sør. I kjølvannet økte volden mot den afroamerikanske befolkningen og ekstreme grupper som for eksempel Ku Klux Klan (KKK) vokste fram. «Hvit makt»-organisasjoner og grupper som KKK undertrykte den afroamerikanske befolkningen kontinuerlige ved bruk av trusler, ekstrem vold og påvirkning ved valg. Da den siste føderale soldaten forlot sørstatene hadde den afroamerikanske befolkningen opplevd lite økonomisk fremgang eller endring i sosial status. Dette til tross for nyvunnede rettigheter.

På busstasjonen i Durham, North Carolina, mai 1940 av Jack Delano. Foto: Library of Congress (Offentlig eie).

Mot slutten av 1800-tallet hadde de fleste sørstatene innført rasistiske og segregerende lover, ofte omtalt som «Jim Crow-lovene». Navnet kommer fra en rasistisk karikering av afroamerikanere fremført av den hvite skuespilleren Thomas D. Rice. Jim Crow-lovene i sør innførte blant annet separate skoler for afroamerikanske og hvite elever. De fastslo også at enhver «farget person» måtte holde avstand til hvite mennesker på blant annet tog, stasjoner, hoteller, teater og restauranter.

Jim Crow-lovene ble tatt til Høyesterett. Denne vedtok nesten enstemmig at de segregerende lovene i sør ikke var grunnlovsstridige. Høyesterett hevdet at lovene ikke motsa «equal protection». I stedet etablerte de doktrinen «seperate but equal» som er blitt sterkt kritisert i ettertid.

Kampen i utdanningssystemet

Vanntank merket med «Colored» (farget) i 1939 i Oklahoma City (Oklahoma). Foto: United States Libary of Congress Prints and Photographs division (Offentlig eie).

Til tross for manglende borgerrettigheter, Jim Crow og et gjennomsyret rasistisk rettsvesen og styringsapparat, klarte et økende antall afroamerikanere å komme seg inn i miljøer og arbeidssektorer som var dominert av hvite amerikanere. For mange var utdanning veien å gå. Det er dog viktig å huske at veien for de første afroamerikanerne i utdanningssystemet, så vel som i alle lag av samfunnet, mildt sagt var vond.

Hets, sjikane, kontinuerlig rasisme og forskjellsbehandling var hverdagen for afroamerikanere på begynnelsen av 1900-tallet. I utdanningssystemet var det særlig motvilje mot afroamerikanere som ønsket en filosofisk og teoretisk utdannelse. Styresmaktene i Washington presset på for at den afroamerikanske befolkningen heller skulle studere praktiske fag.

Den kontinuerlige ydmykelsen og rasismen førte til voldelige opprør, så vel som ikke-voldelig organisering. I 1909 ble National Association for the Advancement of Colored People (NAACP) dannet. Denne var sentral under demonstrasjonene i 2020. En rekke opprør og demonstrasjoner ble gjennomført. Organisasjonens arbeid i den legendariske rettsaken mellom Brown og «Board of Education» (utdanningssystemet) har gitt organisasjonen særlig tyngde.

USAs høyesterettighetsdommere i Brown versus «Board of Education». Foto: The United States Supreme Court (Offentlig eie)

17. mai 1954 dømte amerikansk høyesterett enstemmig at rasebasert segregering i det offentlige skoleverket var i strid med Grunnlovens krav til «equal protection». Dommen reverserte den tidligere «seperate but equal»-doktrinen. Dette var en historisk seier for afroamerikanske borgerrettigheter.

Seperate educational facilities are inherently unequal. – Høyesterettsdommer Earl Warren i Brown versus Board of Education.

Sørstatenes Jim Crow-lover tok et hardt slag. Selv om dommen primært handlet om offentlige skoler satte den presedens for andre lignede segregeringslover. Den politiske motstanden mot dommen var stor og i noen sørstater skulle det ta flere år før endringer ble gjort i utdanningssystemet.

Rosa Park og marsjen til Washington

For de fleste er det vanskelig å se for seg at en busstur kan ansees som ulovlig eller som politisk aktivisme. Den 1. desember 1955 ble afroamerikanske Rosa Parks busstur i Montgomery imidlertid historisk. I lys av Alabamas segregeringslover ba bussjåføren Parks gi fra seg setet til en hvit mann. Parks nektet, og den 42 år gamle syersken ble arrestert for å bryte byens rasebaserte segregeringsregler. Parks, som også var tilknyttet NAACP, hadde fått nok. Hun mente at hennes hudfarge ikke skulle ha innvirkning på hvor i bussen hun fikk lov til å sitte. Hennes modige valg skulle snart få støtte fra en annen verdenskjent borgerrettsaktivist.

Rosa Parks, 1955. Foto: Ukjent, Ebony Magazine, Library of Congress (Offentlig eie).

Fire dager etter Parks arrestasjon startet en gruppe aktivister en boikott av busselskapet.  Afroamerikanere utgjorde 70 % av selskapets bussjåfører, og etter hvert støttet både flertallet av sjåførene og store deler av Montgomerys afroamerikanere boikotten. Aktivistene ble ledet av den unge pastoren Martin Luther King Jr. Både han og de 90 aktivistene ble dømt for å hindre driften av virksomheten. King anket dommen umiddelbart og boikotten ble opprettholdt i over ett år.

I november 1956 konkluderte høyesterett at busselskapets segregering var et brudd på Grunnloven. Den 20. desember, over ett år etter Rosa Park hadde nektet å gi fra seg setet, var hun er av de første som fikk sitte på i en ikke-segregert buss. I dag er Parks kjent som borgerettighetskampens mor.

Forsterket rettighetskamp

Martin Luther King Jr. snakker til folkemassen fra Lincoln Memorial. Det var her han holdt sin berømte tale «I Have a Dream». Foto: United States Marine Corps (Offentlig eie).

I årene som fulgte ble kampen for borgerrettighetene forsterket. Mest kjent er kanskje «Marsjen til Washington» i 1963 da 250 000 mennesker samlet seg ved Lincoln Memorial i Washington D.C. Demonstrantene ønsket å rette søkelys på diskrimineringene, forskjellbehandlingen og utfordringene som den afroamerikanske befolkningen hadde.

Det var også her King holdt sin berømte tale, kjent som «I Have a Dream». Talen til King er gått inn i historiebøkene som en retorisk maktdemonstrasjon av borgerrettighetskampen og er i dag en av verdens mest kjente taler. 

«I say to you today, my friends, so even though we face the difficulties of today and tomorrow, I still have a dream. It is a dream deeply rooted in the American dream. I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: “We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal.”
 Martin Luther King Jr.

1964 – Freedom at last?

President Johnsen signerer Civil Rights Act i 1965. I bakgrunnen står blant annet Martin Luther King, Jr. Foto: Cecil Stroughton, White House Press Office (Offentlig eie).

Borgerettighetsbevegelsen hadde bygget momentum og daværende president John F. Kennedy hadde fremlagt ønske om nye borgerrettigheter. I 1964 ble Civil Rights Act godkjent i den amerikanske kongressen. Loven var den mest omfattende anti-diskrimineringslovgivningen i landets historie. Den ga like rettigheter for alle borgere – uansett religion, hudfarge, kjønn og etnisk opphav. Loven ga føderale myndigheter mer makt til å bekjempe diskriminering, avskaffet segregering for de fleste offentlige plasser og innførte tiltak for å sikre lik behandling av minoriteter i arbeidslivet. I tillegg garanterte loven like stemmerettigheter og autoriserte kunnskapsdepartementet til å støtte avskaffelsen av segregeringen i utdanningssystemet. En av pennene som ble brukt til å signere Civil Rights Act ble gitt i gave til King. Han anså pennen som en av sine mest verdifulle eiendeler.

Året 1964 er for mange afroamerikanere å regne som året da kampen om frihet endelig vant frem – 188 år etter frigjøringen fra britene i 1776. For første gang i historien hadde den afroamerikanske befolkningen tilnærmet lik lovmessig mulighet til å oppnå den amerikanske drømmen.

Rettighetskampen fortsetter

Kampen for like rettigheter og slutten på diskriminering endte dog ikke den historiske julidagen 1964. Pendelen mellom motgang og fremgang har vært konstant. I tiårene som fulgte var kampen om likhet i sørstatene fremdeles levende. Borgerettsaktivister som King og Malcom X ble myrdet. Ku Klux Klan og andre ekstreme grupperinger sto bak mange rasistisk motiverte drap og voldshendelser. Samtidig ble en rekke lover som styrket rettighetene til den afroamerikanske befolkningen vedtatt.

Barack Obama innsettes som første afroamerikansk president, 20. januar 2008. Foto: Master Sgt. Cecilio Ricardo, U.S. Air Force (Offentlig eie).

Med innsettelsen av Colin Powel og Condoleezza Rice under president George W. Bush på 2000-tallet ble afroamerikanere endelig en del av det øverste politiske sjiktet. Samtidig var det i løpet av 90-tallet store protester og demonstrasjoner mot rasisme og diskriminering, som for eksempel Million Man March i 1995. I 2009 skjedde det et gjennombrudd på det politiske plan da Barack Obama ble innsatt som USAs 44. president – landets første og hittil eneste afroamerikanske president. Innsettelsen av Kamala Harris den 20. januar 2021 som USAs første kvinnelig, afroamerikanske visepresident ble også en milepæl.

Demonstranter i Stockholm holder plakater med påskriften Black Lives Matter
Demonstrasjoner mot rasisme i USA spredte seg til hele verden. Her fra demonstrasjonene i Stockholm i juni 2020. Foto: Frankie Fouganthin KulturSthlm/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0).

I 2020 har rettighetene og statusen til den afroamerikanske befolkningen fått fornyet oppmerksomhet i lys av drapet på George Floyd. Hendelsen har fått internasjonal oppmerksomhet, og ført til polariserende politiske linjer i USA. Det opprinnelige fokuset har vært det amerikanske politiets brutalitet – særlig mot den fargede delen av befolkningen. Flere av dagens aktivister har igjen tatt opp Kings berømte tale fra 1963 som svar på hva som må til for at dagens generasjoner sier seg fornøyd:  

«There are those who are asking the devotees of civil rights, “When will you be satisfied?”. We can never be satisfied as long as the Negro is the victim of unspeakable horrors of police brutality.«
– Martin Luther King, Jr. “I Have a Dream”, 1963.

Hvor står vi nå?

Statusen og rettighetene til den afroamerikanske befolkningen har kommet milevis fra der de en gang var. Likevel er det dessverre en del likheter i parolesakene blant de fredelige delene av Black Lives Matter og 60-tallets borgrettsaktivister. Brutaliteten fra politiet, og rasisme er fremdeles utfordringer for det amerikanske samfunnet. Forskjellene i dagens USA er også store. Sammenlignet med majoritetsbefolkningen lever afroamerikanere oftere i fattigdom, med større helsemessige utfordringer og er sjeldent representert i høyre stillinger.

I lys av det amerikanske rettsvesenet, peker flere av dagens demonstranter på grunnlovens fastsettelse av «equal protection» – en kampsak som vant gjennomslag i 1867. Frihet er dessverre fremdeles på dagsorden i dagens USA.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.