Afrikas mange utfordringer

Foto: Wikimedia Commons

Afrika er fortsatt verdens fattigste og mest underutviklede verdensdel, med langvarige konflikter i mange regioner og land. Store fremskritt har likevel blitt gjort på det afrikanske kontinentet i løpet av de siste 20 årene. Men dyptgripende sikkerhetsutfordringer som politisk ustabilitet, hungersnød, klimaendringer, ekstremisme og terrorisme legger store lokk på Afrikas fremtidsutsikter.

Av Vilde Wetteland Stoa
Oppdatert av Iselin Németh Winther mars 2019

Etter Asia er Afrika verdens største og mest folkerike kontinent, med omtrent 1.3 milliarder mennesker, noe som utgjør ca. 17 prosent av verdens befolkning. I dag består Afrika av 54 land, hvor de fleste landegrenser ble trukket under europeisk kolonialisme. Etter å ha oppnådd selvstendighet har mange afrikanske land vært preget av autoritære styresett, høy korrupsjon og etniske spenninger, noe som har vært hindre for sosial og økonomisk utvikling på kontinentet. Men til tross for store problemer er Afrika også et kontinent med mye ressurser og fremtidshåp. Flere land har fått bedre økonomi, og demokratiet er i ferd med å spre seg over større deler av kontinentet. Forekomsten av HIV og AIDS har bremset opp, flere barn går i dag på skole enn tidligere, og barnedødeligheten er nedadgående. Videre har antallet væpnede konflikter i Afrika blitt redusert, noe som har gjort det afrikanske kontinentet mer fredfullt de siste tiårene. For eksempel har man klart å finne løsninger på de alvorlige konfliktene som har herjet i Angola, Liberia og Sierra Leone. Mer stabilitet og økonomiske reformer har ført til en stor økning i utenlandske investeringer i mange afrikanske land, hovedsakelig fra Kina. Flere afrikanske stater er i dag blant verdens raskest voksende økonomier. Likevel står en rekke nye og gamle utfordringer og banker på Afrikas dør, og fungerer som bremseklosser på den positive utviklingen.

Tørke og hungersnød
Afrikas enorme rikdom i form av naturressurser kommer i liten grad den jevne innbygger til gode. Mens andre regioner er på vei mot målet om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030, anslår Verdensbanken at mellom 200 millioner og 400 millioner ekstremt fattige vil leve i Afrika sør for Sahara, noe som antas å utgjøre 80-90 % av verdens ekstremt fattige i 2030. Andelen ekstremt fattige i befolkningen har blitt mindre de siste årene, men grunnet hyppig befolkningsvekst har likevel antallet mennesker som lider av fattigdom økt. I Afrika kan to av fem voksne fortsatt ikke lese ­eller skrive, og kun en av fem har vanlig lønnsarbeid. Landbruk er det viktigste levebrødet for 78 % av Afrikas ekstremt fattige. Situasjonen på bygda er svært krevende. Det er mangel på infrastruktur som elektrisitet og veier, og jordbruket er lite modernisert. Dette har medført at mange afrikanere har flyttet inn til byene i et forsøk på å få et bedre liv. Afrikanske storbyer vokser i et ekstremt raskt tempo, men også der er livet svært vanskelig. I storbyene bor 60 % av befolkningen i slum, uten tilgang på vannforsyninger og sanitær.

Det er store forskjeller mellom innbyggere i ulike afrikanske regioner når det gjelder tilbud på grunnleggende tjenester. De som bor i Sentral- og Vest-Afrika har langt mindre tilgang på blant annet rent vann og medisinsk behandling enn innbyggere i Nord-Afrika. I Afrika sør for Sahara har forsøk på fattigdomsbekjempelse og humanitær bistand fra land og organisasjoner i liten grad ført til forbedringer, og flere år med tørke har forverrer situasjonen for befolkningen. Flere Afrikanske regioner er blant verdens mest sårbare når det gjelder klimaendringer. Trussel fra ekstremvær, som storm og flom, og den økende tørken, påvirker tilgangen på mat og vann. Sahel-beltet, en enorm region sør for Sahara, som strekker seg fra Tsjad i øst til Senegal i vest, er i dag verdens største sammenhengende kriseområde. Sahel-beltet har stadig hyppigere tørke etterfulgt av flom, noe som legger ett betydelig press på de allerede knappe ressursene i regionen og øker konfliktene mellom nomader og bønder. Fra mai 2015 og frem til våren 2016 kom det nesten ikke nedbør i deler av Øst-Afrika. Tørken har ført til matmangel og underernæring i land som Sør-Sudan, Somalia, Etiopia, Eritrea og Djibouti. I tillegg til klimaendringer fører befolkningsveksten til at stadig flere mennesker må dele på lite ressurser. Kvinner i området får i gjennomsnitt fem barn, noe som er det dobbelte av Latin-Amerika og tre ganger mer enn Øst-Asia. Det forventes en stor befolkningsvekst i årene som kommer.  

Svake stater og væpnede konflikter
Afrika har vært den mest voldelige og konfliktfylte verdensdelen de siste 25 årene. Mange av konfliktene som herjer på kontinentet er svært fastlåste og langvarige, og det har vist seg å være så å si umulig å finne varige fredsløsninger. For å forstå regionens konflikter kommer vi ikke utenom å se på hvordan kolonitiden har satt sitt preg på kontinentet. På Berlin-konferansen i 1884-1885 delte europeiske statsledere Afrika mellom seg med «linjal, sigar og konjakk». Grensene som ble trukket opp av europeiske koloniherrer er mer eller mindre de grensene som den dag i dag eksisterer mellom statene i Afrika. Til tross for at grensene har vært relativt stabile siden kolonitiden, er statene svake og grensene svært porøse. Statsgrensene ble altså satt etter koloniherrenes interesser, uten hensyn til befolkningen og samfunnet, og overskrider språk, stammer og etniske grupper. Afrikas befolkning består av mer enn 3000 etniske grupper av varierende størrelse. I flere afrikanske land er stammekulturen sterk, og etniske og religiøse bånd betyr langt mer enn nasjonale identitet. Folkemordene i Rwanda, som tok livet av mellom 800 000 og to millioner mennesker, er kanskje den verste etniske konflikten verden har vært vitne til. Men Rwanda er dessverre ikke det eneste eksempelet på etniske eller religiøse konflikter i regionen. I for eksempel Kongo bor det over 200 ulike stammer, og her er det stadig gnisninger og konflikter mellom de ulike stammene. Likevel er som regel kampen om tilgang og kontroll over knapphetsressurser underliggende årsaker. Særlig strid om tilgang til vann og jord går igjen i mange konflikter.

På papiret er mange afrikanske stater i dag demokratier, men i praksis er det store variasjoner fra land til land. Noen demokratier fungerer godt, som Botswana, Senegal og Sør-Afrika. Andre stater, som påberoper seg demokrati, er ikke reelt sett demokratiske. Ti afrikanske statsledere har sittet med makten siden før tusenårsskiftet. Abdelaziz Bouteflika i Algerie og Idriss Déby i Tsjad er eksempler på statsoverhoder som har klart å klamre seg ved makten over flere tiår. Andre stater er i en langt verre situasjon, og noen afrikanske land er på randen til å bryte sammen. I enkelte land, som Somalia, Libya og Den sentralafrikanske republikk har staten mer eller mindre sluttet å fungere. I Somalia har det ikke vært en fungerende regjering siden 1991. Sammenbrudd i statsmakten fører til at statene ikke klarer å gi innbyggere de rettigheter og plikter staten er ment å skulle gi. Svake styresett, politisk uro og væpnede konflikter har skapt lovløse tilstander, noe som også har gitt fremvekst av ekstreme grupperinger i flere afrikanske stater.

En somalisk mor og hennes barn, underernærte og dehydrerte som følge av langvarig tørke.
Foto: UN Photo/Stuart Price

Vold, ekstremisme og terrorisme
Flere områder i Afrika har blitt arnested for kriminelle nettverk og terrorgrupper. I følge amerikanske myndigheter er det faktisk flere som dør av terrorangrep i Afrika enn i Midtøsten i dag. Gjennomgående vokser terrorgrupperinger frem i stater som ikke fungerer, noe som bidrar til å destabilisere sårbare stater. Når statsmakten bryter sammen fører det med seg ett maktvakuum, som gir fritt spillerom for ulike væpnede grupper. Væpnede islamistgrupper, som al-Qaida i Islamsk Maghreb (AQIM) i Algerie og Mali og Boko Haram i Nigeria, utnytter lokale, fattige ungdommer som har dårlige framtidsutsikter. Boko Haram har sitt utspring i Nigerias fattigste områder i nordøst, og startet som et religiøst senter som tilbøy gratis utdanning, noe som tiltrakk seg mange unge, arbeidsledige menn. Svake statsgrenser i Afrika gjør det lett for terrorgrupper å spre sine baser og utøve angrep også i naboland, slik som Boko Haram har gjort i Niger, Kamerun og Tsjad i den senere tid. Den somaliske terrorgruppen Al-Shabaab har også utført en rekke angrep i flere av sine naboland. Angrepet på Garissa Universitet i Kenya i april 2015, der hele 148 studenter mistet livet, står igjen som det blodigste.

Deler av Nord-Afrika har gått fra å være relativt stabilt til å bli områder med politisk uro og fremvekst av terrorgrupper. I Nord-Sinai i Egypt herjer islamistgruppen Sinai Province, som i den senere tid har sverget troskap til IS. Siden gruppa drepte 33 sikkerhetsvakter i 2014, har Nord-Sinai vært under unntakstilstand, og egyptiske myndigheter gjør sitt beste for å bekjempe gruppa. I dagens kaotiske Libya, hvor statsmakten mer eller mindre har brutt sammen, har det blitt fritt spillerom for ulike væpnede grupper. Libya har vært herjet av konflikt mellom to rivaliserende regjeringer om makten i Tripoli, og en rekke militsgrupper kjemper om ulike områder i landet. Med hjelp av FN ble det fremforhandlet en våpenhvile mellom de to partene i september 2018, men freden ble kortvarig da det i januar 2019 igjen blusset opp nye kamper. Både i Libya og nabolandet Tunisia jobbes det hardt med å avdekke og slå ned på terrorceller tilknyttet til IS.

En ugandisk soldat som er med på å prøve å bekjempe Al Shabaab. Foto: AU UN IST/Tobin Jones/Flickr

Folk på flukt
Væpnede konflikter, kronisk fattigdom, klimautfordringer, enorm befolkningsvekst, terrorangrep og organisert kriminalitet gir store strømmer av migranter og flyktninger. På det afrikanske kontinent er 22.4 millioner mennesker på flukt, hvorav 12.6 millioner er internt fordrevne. Den store majoriteten er altså på flukt i eget land, og landene DR Kongo, Etiopia, Nigeria og Sør-Sudan topper listen. Av de som har flyktet til naboland, har de fleste flyktet fra Sør-Sudan, etterfulgt av Somalia, Sudan, Eritrea og Den sentralafrikanske republikk. Det er en stor belastning for mange fattige vertsland å ta imot store strømmer med flyktninger.

Flyktninger og migranter havner i menneskesmuglernes hender i Sahel, på Sinai, i Sahara og i Libya. Libya har i flere år har vært utfartssted for flyktninger og andre migranter som forsøker komme seg til Europa over Middelhavet. I følge Europols rapport «Migrant Smugling in EU» fra 2016, anslås det at 40.000 personer er involvert i menneskesmugling til og i Europa. Reisen fra Libya til Italia, den sentrale middelhavsruten, er i følge FN verdens dødeligste sjøvei. Likevel har ruten igjen fått ett oppsving nå som det stadig har blitt vanskeligere å reise inn til Europa via Tyrkia og Hellas. I 2018 la 139 300 flyktninger og migranter ut på den farlige reisen over Middelhavet, og det ble registrert 2275 druknede. Man forventer at det reelle tallet er langt høyere. Selv om flyktningestrømmen har avtatt noe vil den ikke stoppe før man klarer å håndtere årsakene til at mennesker legger på flukt. De mange utfordringene det afrikanske kontinentet står ovenfor er komplekse og fostrer hverandre. Så lenge statsmaktene er sårbare, og folkegrupper er marginaliserte, vil konflikter og kriser spre seg, og ekstreme grupper vil fortsette å vokse frem. Sterke statsmakter og sosial utjevning er nøkkelen for stabilitet. Afrika har gjort mange fremskritt, men har likevel en lang vei å gå.

Publisert: 8. mars 2019
Print Friendly, PDF & Email