50 år med makten i Syria: al-Assad-familiens regime

Til tross for flere år preget av demonstrasjoner, protester, radikale islamister og borgerkrig, har ikke familien al-Assad rikket seg fra makten i Syria på 50 år. Vil vi noen gang se demokratiske endringer i det autoritære regimet?

Av Malin Nærum Aadalen

Ba’ath-partiets inntog i syrisk politikk

Logoen til det syriske Ba’ath-partiet. Foto: Wikimedia Commons.

For å forstå hvordan al-Assad-familien kom til makten i Syria, trenger man å vite mer om partiet som har stått sentralt i syrisk politikk siden landets selvstendighet. Siden Syria fikk sin uavhengighet fra Frankrike i 1946 har landet vært preget av politisk ustabilitet, der en fløy kjempet for en radikal pan-arabisk politikk, mens den andre fløyen kjempet for en mer moderat nasjonalistisk politikk. Flere av de som tilhørte den radikale fløyen var tilknyttet Ba’ath-partiet. Ba’ath-partiet ble opprettet av Michel Aflaq i 1947 og selve grunnpilaren til partiet er den såkalte pan-arabismen der idéen om en forening av alle arabiske stater til en samlet stat står sentralt. Dette innebærer også uavhengighet og frigjøring fra utenlandske styresmakter. Den 8 mars. 1963 kom partiet til makten da ba’athister og militære støttespillere av partiet, deriblant Hafez al-Assad, utførte et fredelig militærkupp i Damaskus. Partiet har siden sittet ved makten, og Ba’ath-partiet har dermed fungert som en slags ideologisk guide for Syrias ledere.

I løpet av årene som fulgte oppsto det uenigheter innad i Ba’ath-partiet, og særlig Hafez al-Assad stilte seg kritisk til president Jadids politikk. Jadid fokuserte primært på Syrias innenrikspolitikk og å utvikle sosialismen. Dette medførte at Syria hadde få diplomatiske forbindelser med andre land, noe som igjen påvirket økonomien. Han ønsket også å begrense medlemsmassen i Ba’ath-partiet. Dette fordi han anså flertallet av medlemmene som opportunister og fryktet at noen ville utnytte sin posisjon i partiet og potensielt utøve en trussel mot hans regime. al-Assad mente derimot at partiet i større grad burde fokusere på utenrikspolitikk og å styrke Syrias forhold til de andre arabiske landene og Sovjetunionen. En av hans viktigste agendaer var å begrense Israels posisjon og innflytelse i Midtøsten-regionen. I tillegg ønsket al-Assad å styrke de statlige institusjonene og tillate flere medlemmer i Ba’ath-partiet. Han mente dette ville bidra til å samle befolkningen i større grad enn før.

De interne uenighetene i partiet vokste ytterligere i etterkant av den såkalte Seksdagerskrigen i 1967 der Syria gikk ut som tapende part og mistet Golanhøydene til Israel. I 1970 utførte al-Assad og hans allierte et statskupp der de arresterte og fengslet Jadid og medlemmer av hans regjering. al-Assad innsatte seg selv som president – en stilling som fremdeles blir besittet av al-Assad-familien hele 50 år senere.

Regimet under Hafez al-Assad

Som president fokuserte al-Assad først og fremst på å styrke det syriske militæret og forbedre den økonomiske situasjonen i Syria. al-Assads innenrikspolitikk var preget av et ønske om å skape stabilitet i regimet slik at han sikret sin egen maktposisjon. Dette sikret han ved politisk kontroll gjennom Ba’ath-partiet og statlige institusjoner samt styrke den allerede autoritære politistaten Syria hadde vokst frem til å bli i etterkant av dets uavhengighet.

Syrias tidligere president Hafez al-Assad. Foto: Wikimedia Commons.

Utenfor Syrias landegrenser var al-Assad svært opptatt av Syrias rolle i regionen og forholdet til Israel. Dette bidro til at han blant annet valgte å aktivt støtte den palestinske saken. I tillegg til å være Syrias president ønsket Hafez al-Assad å oppnå posisjonen som den øverste lederen i den arabiske verden, noe som resulterte i en bitter rivalisering med Iraks president Saddam Hussein. Som følge av denne rivaliseringen valgte al-Assad å støtte Iran under den første Golfkrigen (1980-1988), og de to landene har vært alliert siden.

Sovjetunionen var også en av Syrias allierte frem til dets kollaps i 1991. Denne alliansen oppsto allerede i 1946. Sovjetunionen ønsket å ha innflytelse i Midtøsten-regionen, og anså Syria som en viktig alliert i kampen mot de vestlige maktene. Sovjetunionen bidro derfor med økonomisk og militær støtte til det syriske regimet. Deler av Hafez al-Assads pilotutdanning ble blant annet gjennomført ved militærinstitusjoner i Sovjetunionen. Relasjonen ble ytterligere styrket da Ba’ath-partiet kom til makten, særlig fordi partiet og Sovjetunionens delte misnøye mot Vesten. Dagens nære bånd mellom Russland og Syria kan dermed spores tilbake til denne perioden.

I kjølvannet av Sovjetunionens kollaps fikk al-Assad en gylden mulighet til å forbedre landets anstrengte forhold til Vesten. Syria stilte derfor med styrker til den USA-ledede koalisjonen som invaderte Hussains Irak og frigjorde Kuwait i 1991. al-Assad sin måte å drive forhandlinger på gjorde at han fikk renommé som en slu maktpolitiker som forhandlet taktisk for å sikre egen maktposisjon. I løpet av hans tid som president deltok al-Assad i en rekke fredsforhandlinger i Midtøsten-regionen hvor han forhandlet seg frem til tilbakeføring av tapt syrisk territorium fra stridende parter. Syria og al-Assads forhandlinger om en fredsavtale med Israel, initiert og ledet av USA, i 1967 er et velkjent eksempel som illustrerer al-Assads gode forhandlingsteknikker.

Under sin 30 år lange presidentperiode styrte al-Assad landet med jernhånd, og mye av makten i Ba’ath-partiet ble overført til hans egen familie. Instanser som det syriske Ba’ath-partiet, hæren og sikkerhetspolitiet var, og er fremdeles, under kontroll av al-Assads familiemedlemmer og lojale støttespillere. Opprør og bevegelser som kritiserte eller truet hans styre ble slått hardt ned. Dette ble tydeliggjort under Hama-massakren i 1982 hvor regimet bombet den syriske byen Hama for å slå ned opprør fra Det muslimske brorskapet. Det muslimske brorskapet hadde årene i forkant av massakren utført en rekke angrep rettet mot det syriske regimet samt flere attentatforsøk på president Hafez al-Assad. Amnesty International og Syrian Human Rights Committee har estimert at Hama-massakren førte til flere tusenvis av dødsfall hvorav mange sivile.

Ødeleggelsene etter Hama-massakren i 1982 var enorme. Foto: Wikimedia Commons.

Håp om reformer og modernisering – Bashar al-Assad som ung og lovende president

Planen var opprinnelig at Hafez al-Assads eldste sønn, Basil al-Assad, skulle ta over som president etter sin far, men slik ble det ikke. Basil al-Assad døde i en bilulykke i 1994, og lillebror Bashar al-Assad ble dermed den nye arvtageren. I motsetning til Basil, så var Bashar lite forberedt på en karriere innen politikken. Bashar bodde i London, hvor han spesialiserte seg for å bli øyelege, da bilulykken skjedde. Som følge av brorens død ble Bashar hentet hjem til Syria og sendt til militærakademiet i Homs. I løpet av hans fem år lange opphold der, oppnådde han graden oberst.

Syrias president Bashar al-Assad. Foto: Wikimedia Commons.

Da Hafez al-Assad døde i år 2000 endret det syriske parlamentet loven slik at minstealderen for presidentkandidater ble senket fra 40 år til 34 år. Dette gjorde det mulig for Bashar al-Assad å stille som presidentkandidat ved valget den 10. juli 2000, en måned etter Hafez al-Assads dødsfall. al-Assad og Ba’ath partiet fikk hele 97 % av stemmene, i et valg uten motkandidater. Av det syriske folket ble Bashar al-Assad ansett som en ung, moderne og velutdannet president som fremmet både anti-korrupsjon og troen på reformer. Det var derfor knyttet forventninger til at han ville kunne bidra til å modernisere landet. Til å begynne med så virket dette svært realistisk og al-Assad lovet blant annet å forbedre landets økonomi og styrke menneskerettighetene gjennom ulike reformer.

Med unntak av noen moderne fremskritt, som inkluderte teknologiske nyvinninger slik som mobiltelefoner og TV’er samt fremveksten av sosiale arenaer i form av restauranter og internettkafeer, var det få av reformene som hadde blitt satt ut i livet før Den arabiske våren. Som følge av det store og korrupte statlige byråkratiet lyktes ikke al-Assad sine økonomiske reformer. Heller ikke menneskerettighetssituasjonen ble særlig bedret. I årene før Den arabiske våren innførte al-Assad ulike reiserestriksjoner for befolkningen slik at de ble vanskeligere å bevege seg inn og ut av landet. Regimet innførte også tiltak som innskrenket befolkningens ytringsfrihet ved å blokkere ulike former for sosiale medier slik som Facebook og YouTube. Politiske motstandere og utfordrere av al-Assad ble fengslet, torturert og i verste fall drept. Disse tiltakene medførte at al-Assad styrket eget regime og sin egen maktposisjon ved å hindre potensiell opposisjon og motstand.

Den arabiske våren – i sin fars fotspor?

Den arabiske våren slo ned som en bølge over store deler av Midtøsten, deriblant Syria. I mars 2011 brøt det ut fredelige protester mot det syriske regimet, der demonstrantene krevde sosial likhet og demokratiske og økonomiske reformer. al-Assad slo imidlertid hardt ned på disse, med håp om å skremme befolkningen fra å fortsette. Dette hadde imidlertid motsatt effekt. Regimets respons bidro til økt misnøye i befolkningen og snudde innstillingen til de syrerne som i utgangspunktet var negative til protestene. Som et resultat av dette sluttet flere syrere seg til protestene, og det hele eskalerte raskt til voldelige sammenstøt mellom demonstrantene og regjeringsstyrkene. I løpet av kort tid bredte den voksende konflikten seg over store deler av landet. Den stadig mer omfattende konflikten resulterte til slutt i en borgerkrig som fortsatt pågår i 2020.

Det som startet som fredelige protester for demokratiske reformer utviklet seg raskt til å bli en blodig og brutal borgerkrig som nå er inne i sitt tiende år. Foto: Wikimedia Commons.

Noe som er iøynefallende med Bashar al-Assads håndtering av protestene under Den arabiske våren, er at den er svært lik måten hans far Hafez al-Assad valgte å håndtere opprørene utført av Det muslimske brorskap under Hama-massakren. Dersom Bashar al-Assad hadde møtt protestene med forslag om reformer fremfor vold og maktbruk er det tenkelig at man hadde sett et annet utfall av konflikten.

Håp om politiske reformer og frihet i fremtidens Syria?  

Tross en rekke krav om demokratiske reformer, inntreden av radikale islamistiske grupperinger og en ni år lang borgerkrig som har resultert i massive ødeleggelser over hele landet, hundretusener av drepte og millioner av mennesker på flukt, sitter Bashar al-Assad fortsatt trygt ved makten i Syria. Det ser også ut til at al-Assad er i ferd med å gjenvinne fullstendig kontroll over landområdene i Syria, og med hjelp fra Russland og Iran har han lyktes i å drive den islamistiske terrororganisasjonen IS så godt som ut av landet. Selv om borgerkrigen nærmer seg slutten, er kampen for demokratiske reformer og frihet og mot sosial og økonomisk ulikhet langt ifra over.

Vil al-Assad innta en forsonende tone og inkludere hele den syriske befolkningen i en fredsprosess for å få landet på fote igjen, eller vil han fortsette å styre regimet med autoritære midler? FN har estimert at det vil koste 250 milliarder amerikanske dollar å gjenoppbygge landet. Denne summen vil ikke Syria klare å dekke, hverken på egenhånd eller med støtte fra Russland og Iran. For at ressurssterke USA og dets allierte skal bidra med finansiell støtte må al-Assad innta en forsonende tone og iverksette en fredsprosess. En slik prosess vil kunne bidra til å skape fred i Syria, men det er uenighet knyttet til hvorvidt al-Assad burde få lov til å delta i en slik prosess som president eller ikke. Det eksisterer ingen reell opposisjon til Ba’ath-partiet og al-Assad hvilket betyr at det ikke finnes en motkandidat til presidentstillingen. Dette kan potensielt medføre at al-Assad utnytter situasjonen og fortsetter å styre regimet på samme måte som før Den arabiske våren og borgerkrigen.

Ifølge syriske statlige medier er det iverksatt prosesser for å forberede al-Assads eldste sønn Hafez al-Assad, som deler navn med sin bestefar, til å ta over makten etter Bashar.  Dette er imidlertid ikke offisielt bekreftet fra regimet. Enn så lenge er det Bashar al-Assad vi må forholde oss til som president, også gjenstår det å se om hans sønn vil ta en mer forsonende tone dersom han en dag tar over makten. Dermed gjenstår det å se om vi i nærmeste fremtid vil kunne se demokratiske reformer i det autoritære regimet, eller om det vil bli 50 år til med al-Assad-familiens jerngrep.

Publisert 23. mars 2020
Print Friendly, PDF & Email